Et av de store paradoksene med foto er at fotografiet alltid utelater noe. Uansett hvor vidvinklet objektivet er eller hvor nøye komposisjonen er, et fotografi er et fragment — et stykke revet ut av en større virkelighet. Og kanskje er det den største styrken til fotografiet.

Se på bildene fra mitt “Gjenskinn” prosjekt nedenfor: En mann - eller er det en gutt? Sitter han og ser på kråka i det andre bildet, eller nyter han bare utsikten fra muren han sitter på og vet ikke om noen kråke? Kanskje sitter han og mediterer på kanten av Operataket i Oslo eller bare ser på fjorden? Vi ser egentlig ikke hvor han eller kråka er - bare at de er - et eller annet sted. Vi vet ikke hvor de er på vei eller hva de tenker på. I stedet får vi fragmenter: en oransje genser, en hvit mur, en kråke i flukt mot noe, eller er det bort fra noe? Fotografiet blomstrer i denne ufullstendigheten. Det forklarer ikke. Det gir ikke en ferdig løsning. Det inviterer oss inn i det uferdige.

I en verden som konstant oppfordrer oss til klarhet, minner foto oss om skjønnheten i det uferdige eller fragmenterte. Når alt er forklart, går hodene våre i passiv modus. Men når noe forblir usagt, åpner en dør seg. Vi begynner å forestille oss, projisere, fullføre. Det rommet av tvetydighet er der et fotografi ikke bare blir et bilde, men et samarbeid mellom fotografen og betrakteren.

For ofte tenker vi på fotografering som bevis — som en bekreftelse på hvordan noe så ut, eller hvor noen var. Men de mer interessante fotografiene, som disse, opererer i et annet register. De er fremstår mindre som dokumentasjon og mer som forslag. De hvisker i stedet for å rope. De gir oss rom til å trå inn i.

Hva om vi, som fotografer, omfavnet denne ufullstendigheten mer bevisst? Hva om vi sluttet å prøve å fange alt, og i stedet fokuserte på fragmentet, antydningen, det som er nesten? At noe er ufullstendig er ikke en feil — det er en strategi. Det er slik foto motsetter seg endelighet og holder seg selv levende.

Jeg håper mine fotografier minner oss om at noen ganger er det mest kraftfulle bildet det som ikke forklarer alt, det som får oss til å strekke oss, det som føles uferdig. På en måte er et hvert stort fotografi et spørsmålstegn — ikke et punktum. Og kanskje er vår rolle som fotografer ikke å svare, men å stille bedre spørsmål.

For til slutt er det ikke de komplette historiene som blir hos oss. Det er fragmentene. Hintene. Glimtet gjennom et vindu - eller som mine “Gjenskinn” bilder - gjenskinnet fra vinduet.

Mine refleksjoner er basert på en tekst opprinnelig skrevet av Tomasz Trzebiatowski  - Redaktør, FRAMES Magazine